Dagen som ikke ble slik den skulle

Hun våknet før alarmen i dag, det gjør hun egentlig ganske ofte, men det gjorde ikke noe i dag. Frigjøringsdagen! Hun hadde gledet seg lenge til å feire Indias frigjøringsdag sammen med de andre elevene på skolen. Sarien lå klar på sengekanten, hun hadde øvd seg på å ta den på før hun la seg kvelden før. Gleden over den kommende dagen hadde regnet bort i løpet av natta, tungt regn som trommet på taket. Forberedt på å se mørke skyer truende over byen, løftet hun lett på gardinen. Varme solstråler strekte seg inn i rommet og formet et smil i den hvite jentas ansikt. Denne dagen kunne ikke bli annet enn bra.

Inne i det lille rommet var det skrekkelig varmt. Ikke så rart siden det rommet 40 elever og kun en takvifte. Hun kjente svetten piple frem under det lange håret der hun stod lent inntil veggen. Mange elever danset og sang, flere av dem hadde også lange taler som de hadde forberedt. Sliten lente hun seg inn til veggen, hvorfor var hun så svimmel? Hun konsentrerte seg om oppgaven sin, to av talene skulle filmes slik at de kunne brukes i undervisningen senere. Da hun filmet den siste talen verket det i hende, hode også. Hun visste at det snart ble nødvendig med en stol hvis ingen ville ha henne i fanget. Akkurat i tide sluttet talen og hun snek seg gjennom folkemengden og slapp seg ned i en stol. Hun var ganske sikker på hva som var grunnen til utmattelsen. Hun hadde fått et glimt av kalenderen på vei inn og hun visste at det var rundt den tiden. Hun måtte hjem og det litt fort. 

Hun kjente et dunk og hørte en skrap lyd mot metall. Det gikk kaldt nedover ryggen da hun skjønte at jeepen bak ikke hadde tenkt å rygge selv om han hadde kjørt rett i baken på henne. Bilene tutet vilt rundt henne og skapte ett kaos inni hode som var mange ganger verre enn det utenfor. Traileren som var på veg nedover var alt for bred til å kunne passere og hadde skapt en skikkelig lang kø. Scootere snek seg mellom i sprekkene og skapte enda mer forvirring. Det kom en luke foran henne og bilistene rundt tutet i sinne. Da hun kjente motstanden i bilen kom hun på jeepen som hadde kjørt i henne bakfra. Han gjorde ingen tegn til å stoppe, hun måtte kjøre for å ikke få han helt i siden. Bilen protesterte, men hun kom seg løs. Hun ville stoppe jeepen da hun kom lengre oppe hvor det var plass til andre biler å passere. Hun presset tårene tilbake da hun ikke så jeepen mer, han måtte ha stoppet for å slippe av passasjerer. Hun tenkte på den nylakkerte bilen og regningen som lå hjemme da hun kjørte videre. 

En scooter som passerte ropte ut at noe var løst på bilen. Raskt svingte hun ut av veien. Hun orket ikke gå ut. Alle stirret. To menn kom gående med et tau. Hun så dem i speilet da de knyttet fast den løse delen. Hun takket Gud for den hjelpsomme kulturen i India da hun kjørte videre. 

Hun klatret opp på kjøkkenbenken for å strekke seg etter varmeflaska som lå øverst på hyllen. Det gjorde vondt å bevege seg, men det gjorde enda vondere å ikke ha noe varmt over magen. Helt tom for energi slapp hun taket og gled ned på gulvet. Ikke før beina hadde truffet det kalde gulvet løsnet to fliser fra hyllen hun nettopp slapp. De seilte nedover og knuste i tusen knas bare millimeter fra den relativt nye telefonen. Ute av stand til å tenke og helt utmattet falt hun sammen på gulvet. Hun hulket høyt og lot tårene strømme fritt. Nå skulle hun ønske at dagen var over.

Igjen satt hun i trafikken, det var tykt med biler og ingen bevegde seg. Etter den lange hvilen hadde hun vært så rask hun kunne med å fikse sminken før hun skulle undervise barneklassen. Nå satt hun stille i trafikken bare 2 minutter før timen skulle starte. Hun kjente pulsen stige i mens øynene fyltes med vann. Raskt slo hun nummeret til sjefen, ingen svar. Hun prøvde igjen, uten hell. Så prøvde hun enda en gang, og enda en gang, men det var ikke mulig å få tak i han. Etter 10 min og uendelig mange telefon forsøk, løsnet trafikken og hun bante seg veg mellom kuer, mennesker og scootere. Da hun gikk inn til klassen 5 minutter etterpå var hun glad for at timen var planlagt helt ned til minste detalj. 

 Hun krøp sammen i senga med maskara nedover ansiktet og null energi i kroppen. Endelig var dagen over. Hun trakk dyna over hodet og sovnet tungt.