Min lille karriere

Jeg har endel dager der jeg begynner å skrive for å prøve å få ut det som ligger i meg. Ikke det at jeg ikke har noen å snakke med, jeg snakker veldig mye jeg, men jeg har så mange tanker og så mange ting jeg ikke skjønner. Ofte så skriver jeg dikt, noen ganger bare masse rare ord og tanker. Alt det som kommer ut av meg, det skriver jeg ned i notatbøkene mine, har endel av dem kan du si.

Jeg sitter aldri lenge og tenker ting bare kommer ut, er kanskje derfor det ikke blir så bra alltid, men noe gir mening. Har liksom alltid likt å skrive. Jeg skrev bøker til nabo jentene da jeg var mindre, det var fordi jeg gikk i bokklubb og ikke de, så da laget jeg en for de. Det var utrolig morro, vet ikke hvor mange bøker det ble jeg. Før det, når jeg var så liten at skriving ikke var så lett, da tegnet jeg bøker. Utrolig så mange jeg lagde. Hadde ett helt lass av bøker om et spøkelse, det var jo veldig enkelt å tegne sant. Lurer på hvor de er, jeg må lete etter dem når jeg kommer hjem.

Men altså, jeg tenkte jeg skulle legge det ene diktet jeg skrev tidlig i fjor. Det heter tro. Jeg slet sikkert mye med det å klare å tro siden jeg ikke ser. Det er noe som jeg faktisk ofte henger meg opp i.

Tro

(Pappa, du som elsker meg)

 Pappa, du som elsker meg,

Lær meg å stole på deg.

Snakk til meg med din stemme,

Jeg vil lære deg å kjenne.

La meg få se deg,

Bare få røre ved deg.

Pappa, du som elsker meg,

La din kjærlighet breie seg.

Jeg vet at du omslutter meg,

men kjenner deg ikke.

Jeg vet at du ser meg,

Men jeg kan ikke se deg.

Jeg har bestemt meg for å tro på deg,

Uten menneske i meg.

Av: Edel-Merete Dahl (vinter/vår 09)

Ok, det gir kanskje ikke mening for deg, og det er ikke så bra rim i det. Men for meg var dette akkurat det jeg skulle få ut den dagen.

Jeg er ikke noe annet enn et mennekse og det er ikke alltid lett å tro noe jeg ikke kan se eller ta på. Så er det jo det som er halve poenget med å tro, du har ikke noe fast bevis, du tror. Jeg kan si at det er mange bevis på at Gud er min far og har skapt meg, at han sendte Jesus bare for å redde menneskene, men hvis du ikke har erfart det så er det ikke så lett å tro.

Det er derfor diktet har to linjer helt i slutten. Jeg er bare et menneske, og det menneske jeg er, den hjernen jeg har klarer ikke å tro det jeg ikke ser. Derfro har jeg bestemt meg for å tro, uten at menneske i meg skal  ha noe å si. Uten at det skal gjøre meg usikker, selv om det gjør det innimellom. De gangene jeg ikke kjenner at Gud omslutter meg så har jeg bestemt meg for å tro.